En huseier ba om å få plugget en gammel, lekk og overflødig stikkledning. Han fikk sjokk da regningen kom. Mente naboen burde få en større del av regningen, men fikk liten støtte av klagenemnda.

Klagen fra forbrukeren innkom til sekretariatet 7. januar 2010. Forbrukeren flyttet inn i sin bolig i 2002 etter ombygging og modernisering. I denne forbindelse koblet han seg til et nytt kommunalt vannledningsnett på oversiden av huset. Tidligere hadde eiendommen vann fra en gammel vannledning på nedsiden. Flere naboer var knyttet til den, men i dag er det bare en bolig som får vann derfra.

Lekkasje
Sommeren 2009 ble det registrert en lekkasje fra den gamle ledningen, og vann rant over forbrukerens eiendom og til eiendommene nedenfor. Tomten til den naboen som fortsatt får vann fra den gamle ledningen, ligger 150 meter i luftlinje fra forbrukerens bolig, og anslagsvis 30 meter lavere enn denne. Tomten til naboen grenser til en vei der det ligger en kum hvorfra vanntilførselen til det gamle vannsystemet har sitt utgangspunkt. På tomten til naboen er det også en stoppekran. Ved stenging av denne kranen ville vannlekkasjen på forbrukerens eiendom ha stoppet, men da hadde ikke naboen lenger fått vannforsyning.

Den gamle vannledningen er formet som en Y der den nederste ”pinnen” av Y-en får forsyning fra vannkummen og fører vann mot naboens hus på den ene grenen av Y-en og mot forbrukerens eiendom på den andre grenen. Vannledningen går over naboens eiendom. For å stoppe vannlekkasjen så nær kilden som mulig, måtte det derfor graves på naboens eiendom - for å komme til og stenge den grenen av ledningen som går videre mot forbrukeren.

Rørleggeren ble kontaktet og bedt om å stoppe vannlekkasjen så raskt og kostnadseffektivt som mulig. Forbrukeren snakket med naboen som var innforstått med at det måtte graves på hans eiendom. Da forbrukeren mottok fakturaen fra rørleggeren datert 23. oktober 2009, ble han overrasket over beløpets størrelse, kr 35.464,- inkl mva. Det viste seg at rørleggeren også hadde utført omfattende arbeider for naboen - lagt en ny vannledning med stoppekran fra kum og inn til hans eiendom. Forbrukeren reagerte og mottok en kreditnota datert 31. oktober 2009 på kr 14.240,-. Skyldig beløp ble da kr 21.225,- inkl mva.

Fordeling

Forbrukeren var fortsatt misfornøyd, idet 82 prosent av totalprosjektets timeforbruk ble belastet ham, mens 93 prosent av materialforbruket ble belastet naboen. Naboen ble således belastet 3 timer graving, 3 timer rørlegger og 3 timer lærling samt materialomkostninger kr 6.078,- ekskl. mva.
Forbrukeren mener at det burde ta rørleggeren høyst en time å kutte et rør med vinkelsliper og å sette på en forsegling. At rørleggeren krever 11 timer for dette arbeidet
(6 timer rørlegger og 5 timer lærling) forbauser ham. Dertil er han belastet 84 prosent av gravemaskinkostnadene. Han kan ikke se at han har fått en god forklaring på regningen. Følgelig har han 30. november 2009 betalt kun kr 7.000,- av det totale kravet på kr 21.225,-.

Rørleggeren anfører i brev av 1. februar 2010 at forbrukeren ønsket å få plugget ut en gammel og overflødig stikkledning som det for øvrig var lekkasje på. Stikkledningen var delvis felles med nabo. Da tilknytningspunktet var avdekket og plugget ut, viste det seg at det som var igjen av tidligere felles stikkledning var i dårlig forfatning. Siden grøften allerede var gravd opp, ble denne ledningen skiftet og regningen for dette arbeidet sendt til naboen. Etter rørleggerens oppfatning skal naboen kun faktureres for materiell og medgåtte timer for omlegging av vannledning. Alt av det gravetekniske mener han at forbrukeren må betale. Rørleggeren fastholder sitt krav.

Stenge

Forbrukeren anfører i sin replikk av 21. februar 2010 at han aldri har benyttet den gamle vannledningen. Han mener at kommunen i sin tid påla naboen å stenge vanntilførselen mot forbrukerens eiendom, uten at naboen foretok seg noe. Det var kun for å få stanset vannlekkasjen, og for dermed å unngå jordras på eiendommen, at forbrukeren ba rørleggeren om å ”stanse vannlekkasjen på den mest kostnadseffektive måte”. Han mener selv at han ikke har bestilt graving slik rørleggeren anfører – han har ”overhode ikke nevnt et ord om graving”. Han ønsker ikke å betale for alt det andre rørleggeren har utført på stikkledningen – uansett om naboen har bestilt det eller ei. Han etterlyser nærmere informasjon om hva rørleggeren har drevet med i de 14 timene som angivelig ble benyttet til pluggingen. Han viser nok en gang til misforholdet mellom materialforbruket og timeforbruket og mener at omlegging av vannledning for naboen må være hovedjobben, slik at naboen må belastes mesteparten av regningen. Han fastholder sin betaling på kr 7.000,- som endelig oppgjør.

Befaring

Rørleggeren påpeker i sin duplikk at ettersom det ikke var noe alternativ å stenge stoppekranen på naboens eiendom, var den eneste muligheten å grave for å få plugget stikkledningen. Rørleggeren viser til at forbrukeren var på befaring sammen med graveentreprenør. Naboen hadde ingen interesse i denne gravingen. Følgelig mener rørleggeren at det var riktig å fakturere forbrukeren – og ikke naboen – for størsteparten av gravekostnadene. Naboen er kun fakturert for utskiftning av gammel vannledning, noe han har betalt for. Rørleggeren mener at det ikke kan settes likhetstegn mellom forbrukt materiell og de totale kostnadene med graving. Han opplyser at man ikke kjente den nøyaktige lokalisering av stikkledninger og forgreningspunkt, samt dybden på vannledningen. Videre er det ikke mulig for graveren å lokalisere vannledninger med gravemaskin uten fare for å grave i stykker vannledningen. Derfor måtte rørleggeren være til stede under gravearbeidet og håndgrave den siste biten for å finne frem vannledningen. Da den ble blottlagt, måtte det skaffes deler før selve jobben kunne gjøres. Det var ikke mulig for rørleggeren å ha alle deler klare, da ingen visste dimensjon etc på vannledningen. Delene måtte hentes hos grossist. Rørleggeren mener at antall medgåtte timer er rimelig og fullt forsvarlig.

Nemndas vurdering av sakens rettslige sider

Klagenemnda treffer sitt rådgivende vedtak ut fra saksdokumentene. Forbrukeren var klar over at det måtte graves, jf hans brev til Forbrukerrådet 6. desember 2009, der det blant annet heter:
”For å stoppe vannlekkasjen så nære kilden som mulig måtte det derfor graves på min nabos eiendom for å komme til å stenge den grenen av vannforsyningssystemet som går mot min eiendom.”

Forbrukeren hadde vært på forhåndsbefaring og varslet naboen.

Rørleggeren har redegjort for hvordan man måtte grave seg fremover for å lokalisere bruddstedet. Etterpå lå grøften åpen, og det var da naboen bestilte de ekstra arbeidene.

Det anses bevist at det ble inngått avtale mellom forbrukeren og rørleggeren om at det skulle graves med formål å stoppe lekkasjen, og at arbeidet skulle gjøres kostnadseffektivt.

Nemnda er enig i at den første fakturaen var uriktig, ved at forbrukeren ble belastet for det totale arbeidet. Etter kreditnotaen var det endelige kravet kr 21.225,-, hvorav altså kr 7.000,- er betalt.

Man står overfor et regningsarbeid. Med ett forbehold – som nemnda kommer tilbake til – er det ikke sannsynliggjort at arbeid og materialer er fakturert i strid med ”gjengs pris”,
jf håndverkertjenesteloven § 32 første ledd. Ved fordeling av kostnadene mellom forbrukeren og naboen kan det ikke brukes samme fordelingsbrøk på arbeid og materialer. Det alt vesentlig av det totale arbeidet var nødvendig for oppdraget fra forbrukeren, herunder åpning og gjenfylling av grøften. Materialforbruket var derimot beskjedent – utskifting av rørlengde/plugging. For naboen var det motsatt. Da grøften var åpnet, var det vesentligste arbeidet gjort – derimot ble materialkostnadene betydelige på grunn av lengden rør som ble utskiftet. Rørleggerens fordeling av kostnadene fremstår forsvarlig.

Forbrukeren har klaget – både på omfanget av arbeidet og prisen. På ett punkt finner nemnda at forbrukeren må gis medhold. Rørleggeren har ikke gitt noen forklaring på nødvendigheten av å bruke lærling – noe også nemnda etterlyser ut fra arbeidets art og omfang. Følgelig reduseres kravet på kr 21.225,- med kostnadene til lærling – kr 3.712,50 inkl mva.

Klagenemndas rådgivende vedtak er enstemmig.

Konklusjon:
Forbrukeren plikter totalt å betale fakturakravet fra firmaet på kr 21. 225,- inkl mva, fratrukket kr 3.712,50 inkl mva.

Klikk her for å bestille abonnement på Rørfag

Klikk her for å lese om ny Varmenorm

Søk i Rørhåndboka 2012